Den hjemlige norske kulturdebatten har blusset opp (igjen) de siste ukene, og mange har vært på definisjonsjakt.
Eventuelle ”trusselbilder” har blitt diskutert, og kulturbegrepet analysert fra flere ulike kanter. Hvordan ser denne debatten ut utenfra, for eksempel fra Berlin? Kan ”den andres” blikk på oss tilføre nyttige perspektiver? Denne typen problemstillinger reflekteres direkte i mitt arbeid som kulturråd. Ikke fordi den norske kulturen på noe som helst vis synes truet og trenger førstehjelp, men snarere fordi det blir så tydelig at norsk kultur – enten vi snakker om kunst-kultur-feltet, eller i betydningen tradisjoner og verdier – kontinuerlig formes i kontakt og interaksjon med andre.
Hvordan formidler så ambassaden i Berlin norsk kultur, og hva er vårt mandat? Tematisk har jeg belyst dette gjennom tidligere blogger, men kort fortalt formidler vi kultur gjennom nettverksbygging, det vil si at vi knytter kontakter mellom norske og tyske miljøer. Dessuten støtter og hjelper vi norske aktører som vil ut i det tyske markedet.
Gjennom pressereiser, konferanser og informasjonsvirksomhet fokuserer vi på norsk kultur i bred forstand, blant annet nettopp de verdier som vår kulturminister nylig fremhevet: et velfungerende demokrati, likestilling, likeverd og tillit. Et sunt forhold til naturen, en ansvarlig ressursforvaltning og en likeså ansvarlig internasjonal politikk står også på dagsorden. Det er et poeng i seg selv at hele bredden av norske kulturuttrykk skal frem – fra improvisasjonsjazz og indiepop til Grieg og Munch, fra Jo Nesbø til Snøhetta. For å nevne noe. Og noen.
Den Berlin-bosatte kunstneren Lars Ramberg viste prosjektet «Die Grenze» under festspillene i Bergen i 2012. Han kopierte samplede tekster fra berlinmuren og projiserte dem på fasaden av Bergen Rådhus og Grieghallen med hvit laser. Foto: Lars Ramberg www.larsramberg.de
Vi ønsker gjennom kulturutveksling å vise at norsk kultur er mangfoldig, av høy kvalitet, uredd nye impulser, men heller ikke fremmed for tradisjonelle uttrykk. Og slik vi ønsker å fremme norsk kultur og verdier utenfor våre grenser, slik bør vi vel også ønske utenlandske uttrykk velkommen i Norge?
Munch, Grieg og Ibsen brakte i sin tid norsk kultur ut i verden, men deres billedkunst, musikk og litteratur var i stor grad formet av inspirasjon fra kontinentet, blant annet gjennom lange opphold i Tyskland. Disse flaggskipenes kunstneriske verk har dessuten betydelig påvirkningskraft internasjonalt – den dag i dag! Ved å være til stede på en annen scene og sanke av både egen og andres kulturelle rikdom, vil enkelte av dagens norske kunstnere overleve sin samtid og skape vitale bidrag for ettertiden.
Jeg opplever at tyske samarbeidspartnere – og tyskere generelt – har et ganske stereotypt bilde av hva norsk kultur er. Dette Norges-bildet minner noe om vårt eget (litt) nasjonalromantiske selvbilde, men det er – om mulig – enda mer idealisert og enda mer sentrert rundt nærheten til natur. Når tyske musikk-kritikere for eksempel anmelder norske plater eller konserter, viser de ofte til en «nordlig» eller «arktisk» klang, finner assosiasjoner til fjell, fjorder og bekker eller inspirasjon fra norsk folkemusikk. Og når det skrives om norsk og nordisk foto- og videokunst, beskrives «lyset» som nordisk. Deler av det tyske publikum finner slike «norske» trekk også i uttrykk som helt åpenbart står mer i en internasjonal tradisjon.
Sandra Kolstad, Berlin-bosatt elektropop-musiker fra Norge, har for eksempel flere ganger blitt møtt med at hun har en særskilt norsk klang i sin musikk. «Jeg har vanskelig for å høre dette «norske» selv. Kanskje er det der likevel. Eller kanskje finner tyske lyttere noe norsk der, fordi de forventer det. Det er litt morsomt at mens tyske kritikere hører norske fjell og mørke skoger i musikken min, hører norske kritikere gjerne mørke klubber i Berlin… Jeg vet sannelig ikke hvem som har mest rett!»
 |
 |
|
| Leila Hafzis kjoler på Berlin Fashion Week. Foto: Ambassaden | Såkalt skandinavisk gløgg – med vaniljevodka fra Estland – på julemarked i Berlin. Foto: Solbjørg Øvretveit |
Tyskland og Norge tilhører samme kulturkrets, og hva som er norsk kultur og norske verdier er faktisk ikke så helt ulikt tilsvarende tyske. Hva er det da egentlig som er så «norsk» med for eksempel kunstinstallasjonene til Lars Ramberg, musikken fra Madcon, Kon-Tiki-filmen og Leila Hafzis design-kjoler?
Det er antakelig likevel mulig å finne spor av det «norske» i mye av det kunstneriske arbeidet. Trolig påvirkes vi av oppveksten i et relativt egalitært og likestilt samfunn, og selv urbane nordmenn har, som kjent, et ofte rørende nært forhold til naturen. Vedtatt distriktspolitikk, rikskonsertene og den kulturelle skolesekken har også bidratt positivt, slik at avstander og klima ikke nødvendigvis begrenser kunstnerisk utvikling og kulturinteresse. Men norske utøvere reiser også mye ut, for eksempel til studie- og praksisopphold i utlandet, på turné og til felles utstillingsprosjekter, ko-produksjoner og festivaler i en europeisk og internasjonal ramme. Nye landsmenn og innflyttere til Norge beriker også norsk kultur, og blir del av det kulturlandskapet vi som ambassade fremmer.
Gjennom mediene har vi fått med oss rundspørringer som konkluderer med at det ”norskeste av det norske” er vårt forhold til naturen (interessant nok siden natur faktisk er det motsatte av kultur!). Det er kanskje plausibelt at vår tilknytning til en rik og mektig natur også former kulturen, men gjør denne relasjonen oss norske? Mens mange av oss reiser til Tyskland for å oppleve det urbane, reiser tyskere til Norge med motsatt fortegn. En del leier eller kjøper seg hytte i Norge for å oppleve ro og nærhet til naturen. Mange tyske Norges-turister liker å fiske, gå på ski eller vandre i fjellet og deler med andre ord ”våre” verdier.
Ønsker vi så denne omfavnelsen av det ”norske”? Riktignok finnes det nordmenn med en gjestfri innstilling, men enkelte mener også at ”freden trues” av tyske bobilturister. Hva da med alle nordmenn som kjøper seg ferieleiligheter i Berlin og dyrker storbylivet her? De fleste av oss nyter tilbudet en stor og sentral hovedstad kan gi og omfavner det kontinentalt urbane, men også vi blir i visse nabolag oppfattet som en ”trussel” mot den ”opprinnelige” bydelskulturen. Det protesteres mot at leilighetsprisene drives i været av rike nordboere som uansett bare bruker leilighetene noen uker dann og vann. (Forresten – gjett hvilket språk uttrykket «dann og vann» stammer fra!)
Norges omdømme i Tyskland er dessuten del av et felles nordisk omdømme. Sett fra Tyskland er det mindre som skiller de nordiske landene enn som binder sammen, som i eksempelet med det «nordiske lyset» i fotokunsten. Eller ideen om den nordiske velferdsstaten, den likestilte nordiske kvinnen, nærheten til naturen og en uformell og avslappet væremåte. Vårt fellesnordiske ambassadebygg i Berlin understreker nettopp dette verdifellesskapet. At de nordiske ambassadenes Felleshus, vårt resepsjonsbygg, også er tilgjengelig for publikum, formidler det åpne, uformelle og lite hierarkiske. Slik er det tenkt, og slik ser det ut til at det oppfattes. «Hvilke andre land hadde klart å dele ambassadebygg? Det viser hvor tolerante dere er «der oppe»», sa en tysk besøkende nylig til meg.
Merkelappen ”norsk” eller ”nordisk” fungerer i Tyskland som merkevare og brukes i blant annet salgsøyemed. Riktig morsomt blir det når tyske forhandlere selger «liksom-nordiske» produkter, dvs varer det tyske publikum tror er typisk nordiske. Talende eksempler er den «norske» fastfood-slageren «elgpølse» eller den kjente svenske schnapsen «elgblod», som ofte tilbys i boder og på markeder med nordisk tema. Eller typisk skandinavisk gløgg med estisk vaniljevodka, som vist på bildet. Slike konstruksjoner er både slumsete og unøyaktige, men temmelig harmløse. Verre blir det når det norske flagget og diverse norske stedsnavn misbrukes til salg av produkter rettet mot høyreekstreme. Da protesterer vi som ambassade. Men det gjør også det store flertall tyskere, som skjemmes over nynazismen og ikke ønsker den som del av verken tysk eller nordeuropeisk kultur.
Jeg kjenner meg privilegert som får anledning til å fremme norsk kultur i Europas kulturhovedstad. Og i det store bildet, selv om små ulikheter krydrer dagliglivet, er det likhetene som dominerer. De ”norske” verdiene er i all hovedsak de samme som det tyske samfunnet bygger på. Vel kan vi kanskje i Norge skilte med flere og mer gjennomgripende likestillingstiltak, men likestilling – eller ønsket om likestilling – er likevel en verdi vi deler. Velferdsstaten er dessuten noe ulikt utformet i Norge og Tyskland, men i begge land strekker vi oss langt for å bevare og videreutvikle velferden, basert på et felles ønske om gode muligheter og livsvilkår for oss alle.
Slik norsk kultur er robust og tåler påvirkning både innen- og utenfra, er også Norges omdømme i Tyskland robust. Nettopp ved å vise at vi er mer enn fjorder og fjell, hardingfele og brunost, bidrar vi til å nyansere og styrke de andres bilde av oss. Og av oss selv. Den kanskje største trusselen for Norges omdømme akkurat nå er – paradoksalt nok – vår egen velstand. Det er lite sjarmerende når den rikeste gutten i klassen sitter og skryter av alt han har og alt han får til, mens resten av de europeiske klassekameratene sliter i dyp økonomisk krise. Akkurat nå er derfor kulturen i hele sin bredde vårt sterkeste omdømmekort. Kulturen kan kommunisere uten å skryte. Og kanskje opplever vi – via kulturutvekslingen – at vi fortsatt har noe å lære av andre.
